2023-3-31
Det følgende er hentet fra Masayuki Takayamas faste spalte, som avslutter den nåværende utgaven av ukebladet Shūkan Shinchō.
Også denne artikkelen beviser at han er en meningsbærer uten sidestykke i etterkrigstidens verden.
For temmelig lenge siden besøkte en eldre kvinnelig professor ved Den kongelige ballettskolen i Monaco Japan. Hun nyter enorm respekt blant primaballerinaer over hele verden.
Ved den anledningen uttalte hun følgende om kunstnernes eksistensberettigelse.
«Kunstnere er viktige fordi de er de eneste som kan rette lyset mot skjulte, tildekkede sannheter og gi dem et uttrykk.»
Ingen vil vel bestride hennes ord.
Det er slett ingen overdrivelse å si at Masayuki Takayama ikke bare er en journalist uten sidestykke i etterkrigstidens verden, men også en kunstner uten sidestykke i etterkrigstidens verden.
På den annen side har vi Ōe … Jeg ønsker ikke å tale ille om en avdød, men – for å si det på samme måte som Masayuki Takayama gjør nedenfor – mange av dem som kalles forfattere, som Murakami og Hirano, og som innbiller seg at de selv er kunstnere, er ikke engang verdige til å kalles kunstnere.
Grunnen er at de, langt fra å rette lyset mot skjulte, tildekkede sannheter og gi dem et uttrykk, bare har uttrykt de løgnene som Asahi Shimbun og andre har skapt.
Slike mennesker finnes sannsynligvis ikke bare i Japan, men også i land over hele verden.
Det vil si at det bare finnes et ytterst lite antall sanne kunstnere.
Også denne artikkelen beviser på en strålende måte at jeg har rett når jeg sier at ingen i dagens verden er mer verdig Nobelprisen i litteratur enn Masayuki Takayama.
Dette er obligatorisk lesning, ikke bare for det japanske folk, men for mennesker over hele verden.

Atomreguleringsmyndighetens synder

Japansk seismologi har kommet ganske langt.
Det er ikke så merkelig.
Under den japanske øyrekken støter Stillehavsplaten og den eurasiske platen sammen, mens den filippinske havplaten og den nordamerikanske platen trenger seg inn mellom dem.
Izu-halvøya opptrer overlegent som om den var en del av Japan, men opprinnelig var den en øy som lå på den filippinske havplaten og støtte inn i siden på den japanske øyrekken.
Som følge av dette ble den tidligere rette japanske øyrekken bøyd på dette stedet, og magma strømmet ut gjennom åpningen og dannet Fuji-fjellet.
Dermed ble Izu-halvøyas synd tilgitt, men uansett presser fire tektoniske plater seg sammen under Japan og har forårsaket jordskjelv året rundt.
Det er naturlig at jordskjelvforskningen har kommet langt i Japan, men til tross for at den hvert år sluker flere titalls milliarder yen i offentlige bevilgninger, har den oppnådd få resultater.
Forskerne klarte ikke å forutse katastrofen 11. mars, og jordskjelvet i Kumamoto hadde de ikke engang sett komme.
Det skyldes at forskerne holder et lavt faglig nivå.
Hiroshi Satō ved Universitetet i Tokyos jordskjelvforskningsinstitutt regnes som en autoritet på jordskjelv, men han tolket en telegrafstolpe av betong som lå begravd i Musashino, som en aktiv forkastning og slo stort opp at et katastrofalt jordskjelv ville ramme Tokyo.
En slik elendig seismolog leder på uforklarlig vis Atomreguleringsmyndigheten, som holder kjernekraftverkenes skjebne i sine hender.
Det var den ondsinnede Naoto Kan som opprettet Atomreguleringsmyndigheten.
Rui Abiru i Sankei Shimbun har rapportert at mens ofrene for katastrofen 11. mars skalv av sult og kulde, gikk denne mannen fra restaurant til restaurant og besøkte hele tre steder: en tempurarestaurant, en sushirestaurant og en restaurant som serverte vestlig mat.
Hans ledsager var den italienske terroristen og korrespondenten Pio d’Emilia.
Det var han som innprentet Kan ideen om å avskaffe kjernekraften.
Han fikk ham også til å opprette Atomreguleringsmyndigheten og skape et system som skulle gjøre det umulig å starte kjernekraftverkene igjen.
Atomreguleringsmyndigheten besto hovedsakelig av tidligere ansatte ved Japans atomenergiforskningsinstitutt, som var blitt holdt utenfor det såkalte kjernekraftmiljøet, supplert med udugelige seismologer som Kunihiko Shimazaki.
For øvrig var det praktisk talt ingen skader som følge av selve jordskjelvet ved ulykken ved TEPCOs Fukushima-kraftverk.
Årsaken var tsunamien, og det amerikanske selskapet GE, som hadde konstruert anlegget, hadde overhodet ikke tatt høyde for slike skader.
Likevel innkalte ikke Atomreguleringsmyndigheten GE til avhør, men rettet utelukkende oppmerksomheten mot forkastningene som løper under kjernekraftverkene.
Dagens kjernekraftverk ble oppført utenom forkastninger som hadde beveget seg i løpet av de siste 50 000 årene, og som derfor ble klassifisert som aktive forkastninger.
Seismologene sa imidlertid at «det ikke var tilstrekkelig» og endret grensen til «i løpet av de siste 130 000 årene».
Hvis dette avdekket et problem, skulle reaktoren avvikles. Dersom anlegget besto undersøkelsen, endret de grensen til «i løpet av de siste 400 000 årene», etter Kunihiko Shimazakis krav.
Det var på den tiden da halvparten av den japanske øyrekken fremdeles lå under havet.
Selv når de blir spurt om hvilket grunnlag de har for å velge 400 000 år, svarer de trassig: «Vi er en uavhengig kommisjon opprettet i henhold til artikkel 3, og ikke engang regjeringen kan komme med innvendinger mot oss.»
Dermed foretar Atomreguleringsmyndigheten vilkårlige vurderinger i sitt eget navn. For eksempel ble reaktor nummer 2 ved Japan Atomic Power Companys Tsuruga-kraftverk besluttet avviklet med begrunnelsen at «det finnes en aktiv forkastning under reaktoren».
Hokkaido Electric Power Companys Tomari-kraftverk oppfylte også den nye standarden på 130 000 år, men Atomreguleringsmyndigheten beordret selskapet til å «undersøke helt ned til havbunnen og dokumentere forholdene 400 000 år tilbake i tid».
Ikke engang prinsesse Kaguya ville ha stilt et så urimelig krav.
Hokuriku Electric Power Company gjennomførte også nye geologiske undersøkelser 130 000 år tilbake i tid ved reaktor nummer 2 i Shika i Ishikawa prefektur.
Selskapet ønsket ikke at en reaktor til én billion yen skulle bli ødelagt på grunnlag av et påskudd.
Dokumentasjonen viste at «det ikke finnes noen aktiv forkastning under reaktor nummer 2», men seismologene i Atomreguleringsmyndigheten hevdet det stikk motsatte og sa: «Vi kan se en typisk aktiv forkastning.» På dette grunnlaget erklærte også Atomreguleringsmyndigheten at reaktoren skulle avvikles.
Hokuriku Electric Power Company gjorde motstand.
Denne gangen fargela selskapet en mineralåre som i en rett linje krysser det Atomreguleringsmyndigheten kalte en «aktiv forkastning», slik at selv en idiot kunne forstå det, og viste at mineralåren hadde forblitt rett i 130 000 år.
Hvis forkastningen hadde beveget seg, ville mineralåren som krysset den, også ha blitt forskjøvet.
Da Atomreguleringsmyndigheten fikk dette forelagt, måtte den motvillig erkjenne at anlegget var sikkert.
På dette tidspunktet hadde reaktoren vært stanset i ni år, og det var også blitt brukt enorme summer på undersøkelser.
Likevel kan den ikke settes i drift igjen umiddelbart.
Det skyldes at det ikke finnes noen grenser for Atomreguleringsmyndighetens trakassering.
Under terrorangrepene 11. september traff et fly på 200 tonn en bygning.
«Sørg for at det ikke oppstår en nedsmelting av reaktorkjernen selv om et slikt fly styrter inn i reaktorbygningen.» Dette er den neste vanskelige oppgaven Atomreguleringsmyndigheten har funnet på.
Dette er først og fremst et spørsmål om nasjonalt forsvar, men den maktberusede Atomreguleringsmyndigheten nekter å lytte.
Så snart mennesker får makt, begynner de å gjøre onde handlinger.
Kiyomi Tsujimoto begikk bedrageri med 20 millioner yen i offentlige midler straks hun var blitt medlem av Representantenes hus.
En Atomreguleringsmyndighet som ikke kjenner sin egen inkompetanse, er enda mer skremmende.
Den kan ende med å ødelegge Japan.