2024/04/28

Det følgende er hentet fra Masayuki Takayamas faste spalte i abonnementsbladet Themis, som kom hjem til meg i dag.
Også denne artikkelen viser at han er en journalist uten sidestykke i etterkrigstidens verden.
Asahi slo et slag for topartisystemet og snyltet på næringslivsmannen Hiromasa Ezoe
I Tensei Jingo serverte avisen en grov løgn om at flermannskretser fører til skandaler om «politikk og penger»
Regjeringen til Morihiro Hosokawa gjorde ingenting
Kanskje skyldes det bedriftskulturen i Asahi Shimbun, men i spalten Tensei Jingo skriver de løgner uten å blunke.
En gang skrev de at «japanerne har så lite moral at de eksporterte fiskebokser med småstein i».
Den japanske hermetikkindustrien protesterte straks og ba avisen slutte å spre løgner, men Asahi trykte ingen rettelse.
Noen dager senere påsto avisen i den samme spalten at det hele skyldtes en misforståelse, og feide saken under teppet med en unnskyldning som knapt kunne kalles en unnskyldning.
Så var det saken om skribleriene på korallen.
En av avisens egne folk dykket i havet ved Iriomote og risset selv bokstavene «KY» inn i en korall med håndtaket på en blits.
Deretter rakkket avisen ned på japanerne alt den kunne: «Når det gjelder skriblerier, er japanerne nå trolig verdens fremste folk. De skammer seg ikke over på et øyeblikk å skade noe som har vokst i hundrevis av år. For en åndelig fattigdom, for et forrået sinn …»
Den samme nedlatende holdningen, forestillingen om at japanerne mangler moral, kommer til uttrykk i spalten om småstein i fiskeboksene.
Slik grunnløs arroganse går igjen hos Asahis journalister, og på toppen av det hele kommer uvitenheten.
Det samme gjelder Tensei Jingo, der uvitenhet og arroganse kommer til syne nesten hver gang.
Begge deler er påfallende også i spalten som innleder med å fortelle hvordan Morihiro Hosokawa ble statsminister 30 år tidligere.
Hvem tror vel at Hosokawa «innledet en ny politikk»?
Det eneste han gjorde, var å innføre offentlig partistøtte.
Partiene kunne slutte å samle inn valgkampmidler selv og i stedet hente 30 milliarder yen rett fra skattebetalerne.
Så lovet de å gjøre sitt ytterste for å føre god politikk.
Folk hadde forventninger, men Hosokawa gjorde ingenting.
Til syvende og sist skjedde det ingenting i politikken før Abe kom på banen.
Hosokawa var en skrønemaker som utga seg for å være politiker.
På ett punkt gjorde Hosokawas politikk likevel nytte for seg: Den avslørte grådige folkevalgte som ville ha enda mer, selv etter at de hadde fått rikelig med penger fra fellesskapet.
Ta for eksempel Kiyomi Tsujimoto, som ble valgt inn for det sosialdemokratiske partiet.
Straks hun ble parlamentsmedlem, førte hun opp en fiktiv, offentlig finansiert sekretær og tilegnet seg på den måten 18,7 millioner yen i offentlige midler ved bedrageri.
Hun ble tatt og fikk en betinget dom, men hun hadde oppdaget hvor innbringende det var å sitte i parlamentet.
Så snart prøvetiden var over, vendte hun tilbake til parlamentet.
På venstresiden bryr de seg ikke om slikt.
Hosokawa fordervet japansk politikk.
Likevel roser Tensei Jingo ham stort for å ha innført enmannskretser.
Med enmannskretser er det alt eller ingenting.
Når Asahi utbasunerer at «nå er det de to store partienes tidsalder», går folk rett på limpinnen.
Legger avisen til et slagord som «Det liberaldemokratiske partiet har godt av en lærepenge iblant», kan makten havne hos folk som verken har evne eller kompetanse til å styre.
Vi husker vel alle marerittet som fulgte da Japans demokratiske parti faktisk kom til makten.
At Japans konstitusjonelle demokratiske parti og Japans kommunistparti fortsatt får kandidater valgt inn på linje med andre, er også et trylletriks ved ordningen med enmannskretser.
Også Asahis direktør Toshitada Nakae ville ha sin del
Såpass vet de også i Tensei Jingo, og derfor tyr de her til en løgn.
Spalten hevder at «flermannskretser gjør det lettere for skandaler der politikk og penger blandes sammen, som Recruit-skandalen, å oppstå».
Det skal visst være et argument for enmannskretser.
Det er en løgn på linje med historien om småstein i fiskeboksene.
Recruit-skandalen skyldtes ikke «politikk og penger».
Det var en sak der folk som gjorde seg til store navn, ville ha fordeler fra Ezoe og krevde at han viste dem den aktelsen de mente de fortjente.
Det finnes også antydninger om dette i Hiromasa Ezoes selvbiografi Kamome ga tonda hi («Dagen da måken tok til vingene»).
Han vokste opp i et dystert hjem og kom inn på Universitetet i Tokyo etter mye strev.
Heller ikke etter det ble livet særlig lyst.
Han holdt seg for seg selv og startet i det stille et blad med annonser for deltidsjobber, som etter hvert vokste til Recruit, et selskap verdt 13 billioner yen og et av Japans fem største.
Til tross for at Ezoe var en fremragende gründer og leder for et stort selskap, var han ikke medlem av noen av Japans fire store næringslivsorganisasjoner.
Det er et stort mysterium, men det var også en av grunnene til at han bidro til samfunnet ved blant annet å sitte i upartiske statlige rådgivende organer.
Han ledet likevel et stort selskap.
Byråkrater og politikere flokket seg rundt ham.
Det kan godt kalles snylting.
De nyutstedte aksjene i Recruit Cosmos var blant det de var ute etter.
Ezoe lot dem holde på, helt til påtalemyndigheten grep inn.
Ezoe ba om hjelp.
Han henvendte seg til sosialisten Yanosuke Narazaki, som hadde vært en nær medarbeider av Jiichiro Matsumoto i Buraku-frigjøringsligaen.
Men Narazaki filmet i hemmelighet samtalene med utsendingen Ezoe hadde sendt for å be om hjelp, og overlot opptakene til myndighetene.
Én ting til.
At dette etter mitt syn ikke var en sak om «politikk og penger», vises også av at Asahi Shimbuns direktør, Toshitada Nakae, var blant dem som ville ha fordeler fra Ezoe.
Nakae trakk seg før noen fikk øynene opp for det.
Det fantes flere skurker i Asahi enn Nakae.
To av dem fløy med helikopter til Ezoes skianlegg i Appi Kogen i Hachimantai i Iwate og moret seg der.
Den ene var Katsuichi Honda, som skrev Reiser i Kina, en bok der det etter mitt syn ikke finnes et fnugg av sannhet.
Den andre var Keiichiro Hikita, som skrev Tensei Jingo tidlig på 1970-tallet.
Hva tenkte de egentlig da de ville ha fordeler fra Ezoe?
Ezoe var ny i disse kretsene.
Han viste kjente personer sin respekt ved å invitere dem til Appi Kogen eller gi dem aksjer i Recruit Cosmos.
I avisverdenen hadde han gitt Nikkeis direktør aksjer som en oppmerksomhet.
Men Nakae hadde ikke fått noen slik hilsen.
Reaksjonen ble: «Vet han ikke hvem Nakae er?»
Snarere et offer enn en forbryter
Det samme gjaldt Honda og Hikita.
«Jeg er den fremste av alle stilistene.
Honda er den fremste av dem som rakker