Følgende kapittel var blant de ti mest søkte i går morges.

I Japan tar han til orde for denuklearisering, mens han i Sør-Korea lovpriser kjernekraft. Er ikke dette innbegrepet av dobbeltmoral?

17. april 2018

Det følgende er et kapittel jeg sendte ut fra sykehusrommet mitt mens jeg var innlagt på sykehus i syv måneder med en alvorlig sykdom, der jeg ble fortalt at jeg hadde 25 % sjanse til å overleve.

I originalen sto det daværende pseudonymet mitt. Men dette pseudonymet, som jeg var dypt følelsesmessig knyttet til, ble brukt av en kriminell med DNA fra en nasjon full av «ufattelig ondskap» og «plausible løgner». Denne personen opprettet en blogg med et brukernavn der det var satt inn et «+» mellom delene i pseudonymet mitt.

På steder som de tyrkiske badehusene i Ogoto, Shiga Prefecture, og i underholdningsbutikker for voksne i Gotanda, ble pseudonymet mitt etterlignet.

Jeg var fylt av et sydende sinne, men jeg bestemte meg for at nok var nok, og endret pseudonymet mitt til mitt andre navn: Nara Haruo.

Som du kan se på den engelske versjonen av den offisielle nettsiden min, bruker jeg nå mitt virkelige navn.

I seksjonen der jeg opprinnelig brukte det første pseudonymet, skriver jeg nå bare «I».

På den tiden var det noen få ansatte i selskapet mitt som var kjent med PC-drift og internett. De ba gjentatte ganger om undersøkelser og rettelser fra Twitter, Facebook og Google.

Etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset, ba jeg en advokat jeg hadde rådført meg med, om å sende inn en formell anmodning om korrigering til et av de nevnte selskapene.

Men alt ble ignorert.

Som et resultat av dette kunne jeg ikke lenger tolerere de pågående kriminelle handlingene med søkeforstyrrelser og manipulering av tilgangsanalyser, og bestemte meg for å anmelde de tre selskapene og de kriminelle – fire parter til sammen.

For å vinne et slikt søksmål måtte jeg imidlertid engasjere et svært profilert advokatfirma.

Kostnaden for dette ville sannsynligvis overstige 10 millioner yen.

Det var ikke noe annet valg enn å prøve folkefinansiering.

Så jeg ga et produksjonsselskap i oppdrag å lage den offisielle nettsiden min.

Når det gjaldt crowdfunding-delen, var det opp til meg selv.

Til slutt klarte jeg ikke å fullføre crowdfunding-fanen, og arbeidet forble uferdig.

Siden 1. juni 2011 har denne spalten vært utsatt for ufattelig kriminell atferd på Googles søkesider.

De kriminelle har opprettet godt over hundre forskjellige brukernavn på ulike plattformer for å utføre disse angrepene.

De opprettet blogger fulle av utålelige ærekrenkelser og nedrig bakvaskelse, og knyttet bloggen min «Turntable of Civilization» til dem uten tillatelse i et forsøk på å manipulere søkeresultatene – en taktikk kjent som «negativ SEO», noe som er en forbrytelse i seg selv.

På et tidspunkt hadde denne spalten over 20 millioner søketreff, med resultater som strakte seg fra side 1 til over side 70, på ulike språk.

De mest populære kapitlene dukket opp ikke bare på japansk, men på mange språk, sortert etter innholdets popularitet.

Så, en dag, falt antallet søketreff plutselig til under én prosent, og de ti første sidene med søkeresultater var fylt med bakvaskende og nedrige blogger opprettet av denne forbryteren.

Advokaten jeg rådførte meg med etter at jeg ble løslatt, sa umiddelbart at det helt klart var straffbart – forretningsforstyrrelse, ærekrenkelse og falske beskyldninger.

Av kostnadshensyn skrev han bare et utkast til anmeldelsen for meg, og rådet meg til å levere den til politiet og selv ta ut tiltale.

Han sa: «Du kan gjøre dette på egen hånd.»

Visepolitimesteren på den lokale politistasjonen klaget over mangelen på personell som var kjent med internett, og til og med over mangelen på PC-er.

Heldigvis var det en ung etterforsker på stedet som var kjent med internett og PC-er, og takket være ham ble det satt i gang en formell etterforskning.

På det tidspunktet hadde forbryteren nettopp blitt arrestert for å ha underslått en stor sum fra en bestemt bank, og han var enten i ferd med å bli fengslet eller var det allerede. Jeg tror vitnemålet ble tatt opp i fengselet eller i en lignende setting. Vedkommende innrømmet alle sine handlinger.

Det tok nesten tre år fra jeg leverte inn klagen til saken endelig nådde påtalemyndigheten i Osaka-distriktet. Som jeg tidligere har nevnt, tok de ikke ut tiltale.

På det tidspunktet angret jeg virkelig på at jeg hadde levd i anonymitet.

Det følgende er kapitlet jeg skrev fra sykehusrommet mitt:

Tidligere så jeg på nyhetene på TV Asahi…

20. juni 2011, 18:53:57 (hedersbetegnelser utelatt i teksten)

Den 20. juni 2011, under sin hovedtale på «Global Green Growth Summit» som ble holdt på Lotte Hotel i Seoul, uttalte Masayoshi Son: «Japan er en kriminell nasjon.»

Dette i Sør-Korea – et land som selv etter Fukushima har bestemt seg for å fortsette både sin innenlandske atompolitikk og eksport av kjernekraft.

I det øyeblikket følte jeg det samme overveldende narrativet som lå over Japan umiddelbart etter krigen.

«Til Japans folk: En nasjon uten stolthet vil gå til grunne» – Naoki Komuro.

Masayoshi Son, du bør lese denne boken umiddelbart.

Samtidig bør enhver statsminister som så lett lar seg påvirke av slik retorikk, avsettes uten opphold.

Vi har ingen tid å miste. Disse menneskene er uten tvil noen av de største forræderne i Japans historie.

Følgende er hentet fra side 202 i boken som ble introdusert i forrige kapittel, «Forræderbyråkratene»:

Anti-atomkraftgrupper, koreanske selskaper og SoftBank

Hvis skadene etter jordskjelvet og tsunamien var «uten sidestykke», så var også omfanget av gjenoppbyggingsbudsjettet uten sidestykke. Både offentlig og privat sektor var involvert i gjenoppbyggingsprosjektene, og det ble også opprettet en stiftelse for fornybar energi. Ifølge stiftelsens nettside var målet å skape et samfunn som går i retning av fornybar energi – men hva slags organisasjon er det egentlig? Ser vi på listen over styremedlemmer på nettsiden, finner vi navnene til SoftBank-konsernets Masayoshi Son og musikeren Ryuichi Sakamoto. Etter jordskjelvet, under Global Green Growth Summit i Seoul, ble Masayoshi Son, som erklærte at «Japan har blitt en kriminell nasjon», representant for denne stiftelsen, og Ryuichi Sakamoto, som er kjent for å ha sagt «It’s just electricity» på et antiatomkraftmøte, satt også i styret.

Styreleder/grunnlegger: Masayoshi Son, administrerende direktør i SoftBank Corp.

Medlem av rådet: Ryuichi Sakamoto, representant for More Trees (fra nettstedet til Renewable Energy Foundation)

Det er allment kjent at Ryuichi Sakamoto var involvert i antikjernekraftbevegelser. Det ble sagt at Son, som utnevnte Sakamoto, også hadde en sterk overbevisning om denuklearisering. Hans kommentar om Japan som en «kriminell nasjon» stammer sannsynligvis fra denne overbevisningen. Men var Sons holdning mot atomvåpen virkelig basert på overbevisning alene? Samtidig som han kalte Japan en kriminell nasjon, lovpriste han Sør-Koreas kjernekraftverk som trygge. På det samme toppmøtet i Seoul ba Son om unnskyldning for at Japans atomulykke hadde skapt problemer for nabolandene, og kom med sin nå berømte bemerkning. Under dette besøket i Korea avla han også et høflighetsbesøk hos president Lee Myung-bak. Det var under dette møtet at Son skal ha sagt: «Denuklearisering er et spørsmål for Japan. Sør-Koreas kjernekraft er høyt verdsatt.» I Japan går han inn for denuklearisering, men i Sør-Korea lovpriser han kjernekraft. Er ikke dette selve definisjonen på dobbeltmoral?

(Fra magasinet «FLASH», 4. august 2011)

Fortsettelse følger

På den tiden oppmuntret Japans innmatingstariff for elektrisitet – som ble ansett som usedvanlig sjenerøs selv i global målestokk – koreansktilknyttede selskaper til å gå inn i solenergibransjen.

17. april 2018, 17:11:23 | Dagbok

Det følgende er en fortsettelse av forrige kapittel:

Bak disse tilsynelatende selvmotsigende uttalelsene fra Masayoshi Son ligger det en smart forretningsstrategi. Kazuki Fujisawa, en finanshandler med mange fans på nettet for sine energipolitiske diskusjoner, påpekte det i samme artikkel: «SoftBank er i ferd med å flytte sine energikrevende dataservere til Korea, og det avslører Sons egentlige intensjon. Ved å stoppe kjernekraften vil strømprisene i Japan stige betydelig. Son har presset statsminister Kan til å fremme et lovforslag om fullt tilbakekjøp av solenergi, noe som ytterligere driver opp strømkostnadene. I mellomtiden flytter han anlegg til Korea, der strømmen er billigere. Han kjøper billig strøm i Korea og får subsidier for fornybar energi i Japan. Det er en veldig smart strategi.»

Solenergivirksomheten og koreanske selskaper

Da SoftBank lanserte sin solenergivirksomhet, kjøpte de et stort antall solcellepaneler fra Korea. Den 3. mars kunngjorde Hanwha SolarOne, som driver solcellevirksomheten for Hanwha Group – et av Sør-Koreas største konglomerater – at selskapet hadde blitt valgt av SoftBanks avdeling for fornybar energi, SB Energy, som leverandør av solcellemoduler. SB Energy planla å bygge to solkraftverk i Tokushima Prefecture, som skulle levere til sammen 5600 kilowatt solcellemoduler. Anleggene, med en kapasitet på 2 800 kilowatt hver, skulle etter planen bygges innen juli på land i nærheten av Tokushima lufthavn og i Akaishi-området i Komatsushima havn. Hvis formålet er gjenoppretting etter en katastrofe, burde utstyret ha blitt kjøpt fra innenlandske selskaper. Hvis det er koreanske selskaper som står for disse viktige gjenopprettingsprosjektene, blir fordelen for Japans hjemmemarked sterkt redusert. Likevel endte ikke bare SoftBanks solenergiprosjekter, men hele satsingen på fornybar energi opp med å komme koreansktilknyttede selskaper til gode. Japans usedvanlig sjenerøse innmatingstariff for elektrisitet, som på den tiden skal ha vært blant de høyeste i verden, oppmuntret koreanske selskaper til å gå aggressivt inn på solenergimarkedet. Som leserne kanskje husker, spådde jeg på det tidspunktet at Masayoshi Son aldri ville kjøpe solcellepaneler fra japanske selskaper – at han ville velge kinesiske eller koreanske produkter i stedet. Det viser seg at min spådom nok en gang var 100 % korrekt.

(Fortsettelse følger.)

I en tid med nasjonale vanskeligheter ga den demokratiske partiadministrasjonen og SoftBank en forretningsmulighet til koreanske selskaper. Hva tenkte de egentlig på?

17. april 2018, 17:28:27 | Dagbok

Dette er en fortsettelse fra forrige kapittel.

Et koreansk selskap innen fornybar energi skal ha vurdert å bygge et megaanlegg for solenergi i den sørlige delen av Wakayama prefektur. Den 11. april besøkte representanter selskapet ubrukte rismarker i fjellområdene i Tanabe City for å inspisere dem. «Hvis forholdene er gunstige, ønsker vi å gå videre i løpet av regnskapsåret», sa en talsperson, og viste med det en sterk vilje til å realisere prosjektet i Kinan-regionen.

Med «mega solar» menes et storskala solkraftverk som produserer mer enn 1 megawatt (1000 kilowatt) strøm. Fra juli 2012 begynte den japanske regjeringen å implementere et system som krever at kraftselskaper kjøper strøm som er produsert fra fornybare kilder som sol og vind.

(Kilde: Kii Minpo, 12. oktober 2012)

For Korea Electric Power Corporation, som hadde opplevd stagnasjon i det innenlandske strømsalget, ville dette være deres første solkraftverk i utlandet. All elektrisiteten som ble produsert, skulle selges til Hokkaido Electric Power Company. Kang Seok-han, anleggsdirektør for Chitose Solar Power Plant, kommenterte dette slik «Dette prosjektet vil fungere som en lakmustest for vår ekspansjon av solenergivirksomheten i utlandet. Vi tar sikte på å innlemme Japans avanserte teknologi og gjøre god bruk av den.»

(Kilde: NHK News, 4. juli 2012)

Det viktigste ved dette systemet er at kraftselskapene er forpliktet til å kjøpe strøm produsert av strømprodusenter, og at de tilhørende kostnadene veltes over på forbrukerne via strømregningen. Med andre ord ender det offentlige opp med å betale – indirekte, men uunngåelig – for kraften som produseres av disse utbyggerne.

Dette systemet favoriserer i overveldende grad kraftprodusentene. Som et resultat av dette begynte koreansk-tilknyttede selskaper som deltok i solenergiprosjekter, å motta betalinger fra den japanske offentligheten, uten at folk flest var klar over det. Selv om innkjøpsprisene har blitt nedjustert, består systemet fortsatt:

Regnskapsåret 2012: 40 yen + skatt per kWh for over 10 kW, kjøpsperiode 20 år

Regnskapsåret 2013: 36 yen + skatt

Regnskapsåret 2014: 32 yen + skatt

Regnskapsåret 2015: 29 yen + skatt

Regnskapsåret 2016: 29 yen + skatt

(For installasjoner under 10 kW, se de relevante publikasjonene).

(Kilde: «Nattoku! Fornybar energi», Byrået for naturressurser og energi, Økonomi-, handels- og industridepartementet)

Prosjekter knyttet til infrastruktur som elektrisitet bør ikke bare oppfylle offentlige behov, men også ses i et nasjonalt perspektiv – og fordelene bør derfor ideelt sett beholdes innenlands. I prinsippet bør bare innenlandske selskaper få delta i slike prosjekter. Likevel, i en tid med nasjonale vanskeligheter, ga den demokratiske partiadministrasjonen og SoftBank en gyllen mulighet til koreanske selskaper. Hva i all verden tenkte de på? For fremtidige generasjoners skyld må vi undersøke handlingene deres grundig, dokumentere fakta og sørge for at vi husker det.

(Fortsettelse følger.)

Den rene inkompetansen og dumskapen hos den daværende administrasjonen i Det demokratiske partiet, hos Masayoshi Son og hos mainstream-medier som Asahi Shimbun og NHK-

17. april 2018

Dette er en fortsettelse av forrige kapittel.

Sør-Korea frir til japanske selskaper som lider av strømmangel

Etter jordskjelvet i 2011 begynte Japan å lide av kronisk strømmangel, og strømkostnadene skjøt i været. Strømkrisen ble nok et slag mot japanske selskaper, som allerede var tynget av den langvarige lavkonjunkturen under Det demokratiske partiets styre. For mange selskaper var situasjonen kritisk – noen kunne med rette kalle det et dødsstøt.

Omstendighetene tatt i betraktning ble det eneste logiske valget for en del bedriftsledere å søke muligheter utenlands. Men denne utvandringen innebar også et krympende hjemmemarked og ytterligere ustabilitet i japansk sysselsetting og levebrød. I dette miljøet så Sør-Korea en mulighet i Japans kraftkrise, og lanserte en aggressiv kampanje for å tiltrekke seg japanske selskaper.

«Vi har ikke hatt noe annet valg enn å flytte virksomheten utenlands. Det er den typen endringer jordskjelvet utløste. Vi må unngå et scenario der vi ikke kan produsere noe som helst fordi det ikke finnes strøm. Det ville være et spørsmål om liv eller død for selskapene.»

-Masamichi Okada, administrerende direktør i JX Nippon Mining & Metals

Sør-Korea tok sikte på japanske bedrifter som sliter, og fremmet sine insentiver med stor kraft. I forrige uke ankom en japansk bedriftsdelegasjon til Gunsan stasjon, to timer sør for Seoul. Sør-Korea hadde opprettet et stort, gjenvunnet landområde kjent som Saemangeum, og utpekt det til en spesiell økonomisk sone. For å lokke til seg japanske selskaper tilbød de sjenerøse insentiver, blant annet fem års fritak fra selskaps- og tollskatt.

«Strømkostnadene er et stort problem for bedriftene. Hvis vi skal til utlandet, er Sør-Korea vår toppkandidat.»

-Chiken Kanzan, Ajinomoto Korea

«De planla opprinnelig å bruke området til jordbruk, men endret det til en fri økonomisk sone. Omfanget av innsatsen er imponerende.»

-Koji Iwatsuki, Tokio Marine & Nichido Fire Insurance

«Strømmangel er ikke noe problem i Sør-Korea. Dessuten ligger denne regionen bare 600 km fra Shandong-halvøya i Kina, noe som gjør den fordelaktig for handel med Kina.»

-Lee Myung-ro, direktør for Saemangeum Gunsan Free Economic Zone Authority

(Kilde: TBS News, 20. juli 2011)

Koreansk-tilknyttede selskaper gikk inn på Japans solenergimarked, og japanske selskaper som led av strømmangel, ble aktivt lokket til Sør-Korea. I mellomtiden ble japanske borgere tvunget til å kjøpe dyr strøm fra koreanske kraftleverandører, og sysselsettingsmulighetene i landet gikk ned etter hvert som bedriftene flyttet til utlandet.

(Fortsettelse følger.)

Jeg er helt sikkert ikke den eneste som føler et dypt, inngrodd sinne etter å ha lest dette kapittelet. Med mindre vi hever stemmen, slik Nobunaga selv en gang kunne ha gjort, og feier vekk folk som det daværende Demokratiske partiets administrasjon, Masayoshi Son og medier som Asahi Shimbun og NHK, vil Japan ikke overleve.