Fra en artikkel av Masayuki Takayama

For en tid tilbake besøkte en eldre kvinnelig professor fra Royal Ballet School of Monaco – høyt respektert av prima ballerinaer verden over – Japan.

Under besøket snakket hun om kunstnernes betydning, og sa

«Kunstnere er viktige fordi de er de eneste som kan sette lys på skjulte sannheter og uttrykke dem.»

Det er neppe noen som er uenig i hennes ord. Takayama Masayuki er ikke bare en enestående journalist i etterkrigstidens verden; det ville ikke være noen overdrivelse å si at han også er en enestående kunstner.

Dette essayet beviser på en glimrende måte at jeg har rett i at ingen i dag fortjener Nobelprisen i litteratur mer enn Takayama.

Det er viktig lesning ikke bare for japanere, men for mennesker over hele verden.

Grunnlaget for historien var «The Typhoon of Steel», et slurvete stykke journalistikk fra Okinawa Times.

2. april 2016Det følgende er en fortsettelse fra forrige kapittel:

Kenzaburo Oe og Asahi Shimbuns synder i den politiske utnyttelsen av «Okinawa-spørsmålet»

En rettsavgjørelse om å stanse utgivelsen av «Okinawa Notes» kan ende med et tap for Oe.

Nobelprisvinneren hater Japan.

Når folk som Takako Doi eller Tetsuya Chikushi – hvis bakgrunn forblir uklar – kritiserer Japan, kan man anta at det i det minste delvis er av sjalusi.

Men når det gjelder en som Kenzaburo Oe, en japaner som snakker så stygt om sitt eget land med en slik glede, er det for meg uforståelig. Han kaller seg selv en litterær mann og har til og med vunnet Nobelprisen i litteratur.

På overflaten kan han virke respektabel, men likevel skrøt han av at han takket nei til et tilbud fra den japanske regjeringen om å hedre hans prestasjoner – fordi han «hater Japan.» Kanskje tror han at det å hate Japan får ham til å fremstå som en progressiv intellektuell.

Eller kanskje han regnet med at Asahi Shimbun ville heie på ham, styrke imaget hans og bidra til å selge flere bøker.

Det kan godt hende at han har hatt et kalkulert motiv – å tjene penger på å posere anti-Japan.

Men bare fordi man poserer, har man ikke rett til å lyve. Oe ga ut en bok med tittelen Okinawa Notes with Iwanami Shoten.

I den skrev han at på øyene Tokashiki og Zamami, der de amerikanske styrkene gikk i land, beordret japanske militære sjefer lokale sivile til å begå masseselvmord.

Grunnlaget for historien hans kom fra The Typhoon of Steel, en slurvete og upålitelig artikkel i Okinawa Times, der det ble hevdet at

«Da de amerikanske angrepene ble intensivert, nådde en ordre fra kaptein Akamatsu frem til de sivile som hadde gjemt seg:

‘Alle øyboere skal dø mens de roper ‘Lenge leve keiseren’ og ber for Japans seier’.»

Og..,

«På Zamami Island, dagen før USA gikk i land, samlet kaptein Umezawa de sivile foran krigsmonumentet og beordret dem til å omkomme.”For å komme til saken – denne historien var fullstendig oppdiktet fra begynnelse til slutt.

Likevel skrev Oe Okinawa Notes uten noen gang å besøke stedet, verifisere fakta eller snakke med de involverte.

Hvis han bare hadde kopiert historien, kunne han kanskje ha sluppet unna med en svak unnskyldning som: «Jeg plagierte noen andres historie,

«Jeg plagierte noen andres arbeid – det gjør Asahi-journalister hele tiden, så jeg trodde ikke det var noe problem.» Men i stedet brukte han sin sparsomme fantasi og ordforråd til å blåse opp den opprinnelige historien, og fremstilte de to japanske kommandantene og den keiserlige hæren med nådeløs ondskap.

Han kalte kommandantene «slaktere», sammenlignet det japanske militæret med Hitlers regime og hevdet at menn som kaptein Akamatsu ikke skilte seg fra Adolf Eichmann, arkitekten bak Holocaust.

Han skrev til og med at de burde bortføres og stilles for en okinawansk domstol «som Eichmann», og henrettes. Han publiserte dette i 1970 – året for protestene mot sikkerhetstraktaten.

Han var tydeligvis snedig nok til å tilpasse seg tidsånden.

Hvorfor kunne han ikke ha kanalisert bare en tiendedel av denne sluheten inn i et ærlig forfatterskap? Oes «forsvar» i Asahi-spaltenKenzaburo Oes arroganse kommer tydelig til syne når man sammenligner hans verk med Ayako Sonos The Background of a Certain Myth, som tar opp samme tema.

Sono besøkte Okinawa, snakket med de involverte, undersøkte arkivene og publiserte funnene sine tre år etter Oe. I boken hennes finnes det vitnesbyrd som motsier Oes beretning – kaptein Yoshijiro Akamatsu, som Oe skjelte ut som en «slakter», hadde faktisk forsøkt å overtale innbyggerne til ikke å begå selvmord.

Etter krigen, da innbyggerne på øya ba ham om å ta ansvar for at familiene skulle kvalifisere seg til etterlattepensjon, gikk Akamatsu med på dette av ren godhet. Historien om at kaptein Umezawa beordret selvmord på Zamami Island er like falsk.

Hatsue Miyagi tilsto at en eldre hadde bedt henne om å lyve for tjenestemennene og si at Umezawa hadde gitt ordren – fordi det ville sikre de etterlatte pensjon.

Hvis Oe hadde hatt noen samvittighet, ville han ha trukket boken fra opplaget umiddelbart.

Men selv nå, etter 50 opplag, har han ikke korrigert en eneste løgn, og arrogansen hans begynte å smuldre opp under søksmålet som ble anlagt av personer med tilknytning til de to kommandørene.

Til og med Japans utdanningsdepartement fjernet til slutt løgnen om at masseselvmordene ble utført på militær ordre fra skolebøkene – en løgn som en gang ble akseptert bare fordi en nobelprisvinner hadde sagt det.

Dette er et tegn på at Oe kan komme til å tape i retten, men han viser ingen anger.

I en spalte i Asahi-avisen (17. april) skrev han skamløst at han ikke gjorde noen feltundersøkelser fordi

«Jeg hadde ikke mot til å stille spørsmål til de menneskene som hadde overlevd slike lidelser.”Men ‘folket på øya’ løy for å få penger – de utnyttet sympatien til å dikte opp historier og innkassere pensjoner.

Den opprinnelige fortellingen var

Krigen på Okinawa var så brutal, kan vi ikke se gjennom fingrene med litt overdrivelse?

Fortsettelse følger.