Følgende er fra avdøde Mr. Nishibe Susumus bok “The Mass Media Will Kill the Nation.”
Alle japanske statsborgere som kan lese det trykte ordet må nå ta turen til sin nærmeste bokhandel for å abonnere.
Resten av verden vil vite fra min oversettelse at det samme gjelder massemediene i ditt land.
Hvorfor gjentok massemedienes ekstraordinære spree mange ganger?
Utenom pressens styresprell, ville det være uunngåelig for folket å følge det hvis det skjedde for første gang.
Men hvis jeg prøver å spore Japans moderne historie litt, har massemedienes sprell og spreien om at alle er rådvill på et blunk blitt tatt opp flere ganger.
For eksempel, når det gjelder Manchuria, sendte den hver avis hurra for den japanske hærens fremmarsj.
Jeg er ikke en “anti-krigs”-ist eller “anti-militær” ist, så jeg vil generelt ikke kalle krigen ond, men det er ingen tvil om at massemediene oppfordret til krig uansett.
Eller da Saito Takao holdt en utrenskningstale isolert og uten støtte, fikk media ham til å gå ut av parlamentet og lage bråk med soldatene.
Selv et overfladisk blikk på førkrigshistorien får derfor ikke en til å tro at krigen var forårsaket av arroganse eller lureri fra noen få militærmenn.
Det er mange tilfeller der massekommunikasjon spiller en viktig rolle som en oppfordringsgruppe til krig, og de liberale som motsetter seg det blir begravet i masselynsj etter hverandre.
Mediene er nesten helt stille om det.
Det er ikke et unntak etter krigen.
For å ta meg selv som et eksempel, gikk jeg til retten også tatt av politiet som den yngste lederen blant venstreekstremistene mot revideringen av sikkerhetsavtalen mellom Japan og USA i 1960 i en alder av tjue. Det var.
Senere, ved å tenke og dømme selv, konkluderte jeg med at denne revisjonen av den japansk-amerikanske sikkerhetsavtalen var rettferdiggjort fra Japans ståsted, og det var ingen begrunnelse for venstresidens teorier eller handlinger.
Det sa jeg også i en setning.
Massemediene utviklet for øvrig også en kritikkkampanje mot sikkerhet i 60 år.
Men selv etter den historiske evalueringen om at 60-årssikkerheten hadde vært ganske gunstig for den japanske nasjonen og det japanske folket ble etablert i det japanske samfunnet, ville media reflektere over deres tale og oppførsel. Det er ikke.
Det er for mye å regne med overrapportering eller forvrengt medierapportering etter krigen.
Det er også mange bøker som kritiserer det.
For eksempel ser det ut til at den såkalte Nanjing-massakresaken, der den japanske hæren slaktet 300 000 kinesere, er en forfalskning; det er mulig å nekte lenger enn det i det minste er sterkt.
Noen fremtredende aviser har imidlertid drevet kampanje for å kritisere ‘massakren’, men de er ikke klare over deres overrapportering.
De vil ikke engang gjøre det til gjenstand for debatt.
I nyere eksempler er såkalte lærebokproblemer også reelle. For eksempel rapporterte media at den japanske læreboken ‘Invasion’ ble skrevet om til ‘fremgang’.
Det utløste Kinas regjering til å kritisere Japan, og den japanske ministeren ba om unnskyldning for det.
Kort tid etter viste det seg at det ikke var noe faktum at “invasjon” ble skrevet om til “fremrykk” da vi gransket det.
Ikke desto mindre innrømmer ikke massemediene sin feilinformasjon bortsett fra enkelte aviser.
Dessuten lagde massemediene stor lyd, men da lyden var over, ble det klart at det bare var en sprell, og de fant også ut at det var en sprell inkludert informasjonsfabrikasjon.
Synden som indikerte japansk kulturell regresjon.
Hvorfor husker ikke japanerne det nøyaktig?
Hvorfor husker du ikke medienes tvilsomme historie?
Selv om vi lider av denne typen kulturell hukommelsestap, kan vi ikke si at det er ankomsten til det avanserte informasjonssamfunnet.
For det er ikke bare informasjon, men informasjon, inkludert verdi og mening, er essensielt.
Informasjon som ikke inkluderer mening eller verdi er bare et symbol.
Og for å vite hva meningen og verdien av informasjon er, må vi ta en vurdering i lys av deres akkumulering i fortiden.
Informasjon som ikke inneholder mening eller verdi er bare et symbol.
Siden vi er i en tilstand av ekstrem hukommelsestap om fortiden, forventer vi kun et såkalt symbolsk øyeblikk av stimulering der informasjon som går forbi er nært forestående eller spennende.
Et symbol er en kode uten mening, og det er en robot, ikke et menneske, som reagerer på noe slikt.
Det moderne samfunnet har et syn som om det hadde gått inn i æraen med «Domination by a sign» eller «semi-ocracy».
Det sies ikke bare i Japan, men også i det vestlige samfunnet.
Betydninger og verdier vasket bort, og bare symboler som bærer noen få definisjoner og fordeler sitter fast i tankene våre.
Halvdemokratiets epoke kommer virkelig.
Men vi er ikke forberedt på å forplikte oss til semi-okrati.
Hvis du forberedte deg på det, hvorfor flyttet du rundt betydningen og verdien av barndommen til dimensjonen som ble utvekslet i barneskolens hjemmerom, for eksempel ‘eas’y profit not forgitt,’ angående rekrutteringsarrangementet? Hm?
Hvis det var umulig å komme seg ut av “Domination by sign”-alderen, ville det vært en mer teknisk og mer avansert måte å uttrykke ting på, for eksempel ved å bruke sofistikert parodi.
Vi har den uttrykksevnen.
Men det gjorde vi ikke.
Vi prøvde bare å si at det er et semi-okrati, og det er ikke mulig å skille fra betydningsdimensjonen og universet til en faktisk verdi.
Likevel forsømte vi vår innsats for å oppdage og finne opp mening og verdi i tankene våre.
Så de brakte et gammelt bånd av en gammel kiste og gikk tilbake i en barnslig betydning og verdi som “vi tillater ikke en lett fortjeneste.”
Sånn sett var Rekrutt-saken en stor og morsom begivenhet som tydelig viser oss den kulturelle regresjonen til japanere.
I uttrykksaktiviteten, ettersom rollen til tegn og symbol øker, blir betydningen og verdien dårligere. Til slutt skrikes etterkrigstidens demokratiske floskler, antimakten, mens man vet at det er et tomt ord.
Denne delen fortsetter.